Totalt antall sidevisninger

tirsdag 7. februar 2012

Ravnekvinne






Vil du låne meg en ravn?

God aften, gamle herre.

Jeg ser du sitter rank som alltid

på din åttebente hest.

Jeg tror nok det er best

jeg ikke nevner deg ved navn.

Men hør et lite ønske:

Vil du låne meg en ravn?

Du har jo to! Jeg skulle tro

det blir et tålbart savn

for deg å låne bort den ene

en stakket stund? Et lite bel

til en rastløs gammel sjel

som streifer rundt ved nattetid alene?

Jeg er av dem som vet du ennå rir

igjennom landet med slikt selsomt, dunkelt bulder.

Så, vær så snill: lån meg en ravn

og la den sitte på min skulder.

Jeg trenger en, forstår du.

Det sies endog at jeg likner litt på deg.

Er ofte steil og stri. Går helst min egen vei.

Og dertil er jeg i det siste nesten enøyd blitt

som du. (Det er no' skitt! Men gamle folk får bære sitt.)

Nå, den slags småtterier angår ikke deg. For da du ofret synet

på ditt ene øye, mistet du det ikke. Du ville bare bytte

det ut mot noe som du mente var deg mer til nytte:

En høyere og større visdom bak det ene øyenbrynet!

Evnen til å skue innad. Gjennom tid og rom

og dypt i menneskenes sjel

på deres famlende og skeive skjebnegang mot Hel!

Slik lønn ble aldri meg til del.

Så lån meg, du, en ravn.

En ravn med øyne som to sorte stjerner

og kløkt som bare rommes i de beste ravnehjerner!

En som har fløyet langt og sett det meste.

En vis og snakkesalig fugl, som gjerne gir til beste

av sin erfaring. Jeg vil så gjerne høre

hva en fortrolig ravnerøst kan hviske i mitt øre

om alt som den har sett og lært. Om veien som vi går

med håp, men også angst og ørske

inn i neste tusenår.

Det aner meg: du smiler og sier jeg får nøye

meg med stæren som så freidig har tatt bolig i mitt øye.

En grå og pjusket stær med middelmådig vett

som aldri flakser altfor langt fra hjem og fuglebrett.

Et vennlig vinget vesen får bli følgesvenn for meg.

Ravnen er en farlig fugl. Og den skal følge deg!

Det fins nok flere folk enn jeg som våkner og som hører

og vet om dine natteritt langs dine gamle stier.

De fleste av dem tier,

og fornekter sine egne ører

men skotter på hverandre

når prest og skolemester sier

at du i tusen år har levd som landsforvist

og måtte vike plassen for den milde, hvite Krist,

ham de kaller Fredens, Kjærlighetens drott.

Men Kjærligheten? Freden? Hvor er den?

Vi ville ikke ha den. Vi hyklet kort og godt.

Og derfor, gamle, kan du ri igjen

så jorden dirrer under dunderet av åtte skarpe hover.

Da våkner vi. Gjør korsets tegn. Men lyder dine lover.

For du var stridens strenge ånd.

Var det fordi du visste

at hver av oss bar brodermordet i sin hjernekiste?

At hatet var en villig vekst i våre tankers hager,

og vi var dømt til angst og agg i alle våre dager?

Ja, du var mørk og streng, men var du ond?

På det kan ingen svare.

Du bød oss fare fredsælt frem,

men ta oss vel i vare.

Til frende og til frendes frende skulle vi gi alt

og ly og brød til fremmedfolk som gråt og frøs og svalt.

Og i ditt rause drikkehorn fløt skaldens gyldne mjød -

du satte sang i alle ting, i kamp, i liv og død.

Kan hende var du ond som oss? Og bød oss derfor lyde

ditt ravneråd: La aldri hånden vike langt fra spydet!

Det rådet har vi fulgt. I Herrens milde navn har vi latt blodet flyte.

Fra de forpinte stiger ropet: Er den GODE Gud en myte?

Et sekel dør. Nå skal de unge arvinger ta over.

Men arven - vil de hate den? Forakte våre lover?

Den åttebente er urolig. Selv vil du av sted.

Jeg ser det jeg forventet: Du tar begge ravner med.

Jeg spør meg selv: hva gavner det, med tungen trett og tørr

å stå her som et grånet barn som spør og spør og spør

om tider som skal komme? Om ravn kan øyne spor

og lys der fremme, når en selv skal i den kalde jord?

Jeg frykter hverken deg, du gamle, eller død og draug.

Men skulle gjerne fattet noe før jeg går i haug.

Du gir meg intet svar. Ingen visdomsmjød å drikke.

Ja, du var stri og hard. Men hykler var du ikke!

Det gryr av dag. Og du rir bort og blir et skoddeminne

som hver en ærlig kristensjel bør stryke ut av sinnet,

og be en barnlig bønn og gjøre korsets tegn

og søke trygghet, og kanskje fred, bak eget ly og hegn.

Men siden, om jeg vekkes av min blund

av samme selsomme og dunkle bulder.

Da ber jeg deg igjen:

Vil du låne meg en ravn

en stakket stund?

Og la den sitte på min skulder?

Erik Bye




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar